Kan arkitektur skape samhold?

Bergen anno 1970: Kommunen hadde akkurat vært gjennom en omfattende kommunesammenslåing, noe som vekket befolkningens iver etter både lokal tilhørighet, selvbestemmelse, fellesskap og deltagelse. Med en sosial tilnærming til boligplanlegging, oppstod ideen om et boligprosjekt der beboerne selv skulle være med å planlegge og bygge sine egne boliger. En liten gruppe bestående av arkitekter og sosiologer fant en passende tomt og grunnla Selegrendbevegelsen, et boligbyggelag basert på sosiale og økonomiske lønnsomhetskalkyler.

Det Selegrendbevegelsen ønsket å oppnå var å mobilisere arbeidskraft, fagkunnskap og kapital til boligsektoren. Praktiske og rimelige boliger av høy standard skulle tilbys byens befolkning som et godt alternativ til det kommersielle boligmarkedet. Oppstarten av boligbyggelaget trakk til seg 170 henvendelser og samme år fant det første allmøtet sted. Her ble det konkludert med at en blandet befolkning ville være positivt for området, og en tredjedel av boligene skulle reserveres for vanskeligstilte i boligmarkedet. Etter å ha diskutert og forkastet en lang rekke boligtyper, blant dem terrassehus og atriumshus, ble den endelige løsningen nedfelt i en helt ny hustype som tok med seg det beste fra begge boligtypene.

Arkitektene utformet et modulsystem som gjorde det praktisk og økonomisk mulig å tillate indivduelle løsninger i hver leilighet. Størrelsen på leilighetene skulle spenne mellom familieleiligheter, mindre leiligheter og hybler. Husene skulle blandes på en slik måte at den enkelte enhet kunne utvides eller innskrenkes ved behov. Dermed kunne boligen følge husstander som økte eller minket i antall medlemmer. Arkitektene så at ikke alle ville trenge denne muligheten på samme tid hvis en sørget for en stabil sammensetning og fordeling av ulike familietyper i borettslaget.

Beboerne kunne velge mellom småleiligheter, mellomstore leiligheter og store familieleiligheter og deretter avgjøre hvordan kjøkken, stue, soverom og inngang skulle ligge i forhold til hverandre. De ulike hustypene ble blandet i rekke, i stedet for å separere dem etter type. Det ville bli for stor segregering, mente arkitektene. Leilighetene bestod av en, to eller tre moduler og dannet på denne måten grunnlaget for et rasjonelt og rimelig byggeri.

Det aller første huset som ble bygget i Nordåsgrenda var Grendehuset. Her var det plass til allmøtene, grunnpilaren i Selegrend boligbyggelag. Arkitektene og beboerne kom sammen for å bli enige om boligområdets utforming, innhold og økonomi. Erfaringer fra tidligere prosjekter gjorde at arkitektene så etter løsninger som ville fungere for mange, men som likevel rommet individuelle behov. Gjennom allmøtene ble beboerne kjent med hverandre og fikk eierskap til prosjektet. Alle ble informert og fikk komme med innspill. Deltagelse skapte positive forventninger og gjorde medlemmene forberedt på å flytte inn i og drifte borettslaget sammen.

I fellesskap med arkitektene ble det gjort vurderinger opp mot en rekke parametere, basert på tomtens potensiale, økonomi, beboernes behov og erfaringene fra tidligere borettslag. Husene måtte være rimelige for å sikre en lav inngangsbillett. Tomten skulle utnyttes hensynsfullt, både med tanke på eksisterende naboer og for å sikre eget bomiljø. Grendehus, parsellhager og gårdstun skulle bli viktige møteplasser. Barnas trygghet måtte ivaretas, og ungdommene trengte tilholdssteder. I tillegg kom det innspill som gikk på universell utforming fra de bevegelseshemmede medlemmene. Byggeprosessen ble gjennomført med liten grad av selvbygging, det ble heller vedtatt å støtte seg på profesjonell kompetanse. Byggeleder innhentet anbud på de forskjellige fagene, koordinerte og vurderte pris opp mot kvalitet fortløpende. Ettersom han hadde deltatt på allmøtene, kjente han prosjektet godt.

De rimelige husene fikk et nøkternt uttrykk, men arkitekturen i nabolaget har en detaljrikdom som støtter opp om det fellesskapet beboerne ønsket å skape. Rekkehusene former en innhegning rundt tre sammenhengende tun som tilrettelegger for en felles arena og gir trygge rammer for barn og beboere. Alle husene har sin egen private veranda, som er skjermet for innsyn. Til hver leilighet hører det med en parsellhage på ca 50 m2 der en kan dyrke egne grønnsaker eller blomster. På bakkeplan har leilighetene hageflekk/ utemøbleringsområde som gjør det mulig for beboerne å sette sitt preg på nabolaget. Utformingen av grendehuset er slik at den fungerer som barnehage på dagtid, forsamlingslokale på kveldstid og har en kjeller for ungdommene. Grendehuset er et attraktivt supplement til boligene, og blir brukt til private fester og fellesarrangementer.

At boligene ligger forskjøvet i forhold til hverandre løser flere utfordringer samtidig. Bygningene føyer seg fint i terrenget, sikrer god utsikt fra boligene, skaper tre sammenhengende tun, og gir få restarealer på tomta. Sprang i overgangen mellom enhetene gir en liten møbleringssone ut mot gangveien, akkurat stor nok til å skape nødvendig privatliv. Inngangspartiet nær gangveien med overhengende balkonger lager en halvprivat overgang mellom bolig og fellesområder, samtidig som balkongen fungerer som et privat oppholdssted i fellesområdet. En hevet førsteetasje gir mindre direkte innsyn, som gjør at gardinene ikke trekkes for. Tydelig grense mellom det offentlige, halvprivate og private rommet, skaper færre konfliktpunkter i hverdagen, samt god balanse mellom deltagelse og observasjon, fellesskap og privatliv.

Mange av husene har en kjelleretasje med egen inngang. Den kan benyttes som utleiedel eller fungere som kjellerstue når det er ungdommer i huset. Boligene er organisert slik at alle har god utsikt og gode solforhold i sin enhet. To balkonger gjør at beboerne kan følge døgnets og årets sykluser. Variasjoner i farge og terreng, men en viss likhet i størrelse, uttrykk og fysiske forhold, blir fremhevet av beboere som viktig for samholdet. Det er lagt opp til at beboerne skal se hverandre og møtes til hverdags. Felles beboerparkering og postkassestativ ved inngangen til borettslaget gjør møter mellom beboerne mer sannsynlig og skaper bevegelse mellom husene. Det er lagt opp til gange og sykling på felles infrastruktur, med mulighet for å kjøre bil frem til døra ved behov.

Ved å bygge rimelige boliger og avsette en høy andel til vanskeligstilte, hadde prosjektet i utgangspunktet en sosial profil. Men i tillegg har det vist seg at arkitekturen både muliggjør og vedlikeholder sosiale relasjoner. Gjennom beboermedvirkningen fikk boligbyggelaget mobilisert en større frivillig arbeidskraft, som var til stor økonomisk og tidsmessig fordel for prosjektene. De som har medvirket til Nordåsgrenda har tilegnet seg erfaringer og kunnskaper av stor verdi ved senere oppgaver eller problemløsning. Flere av de gjenværende beboerne trekker frem at deltakelse la grunnlaget for bevisstgjøring og demokrati mellom beboerne. Ved å involvere alle til å delta i felleskapet fra tidlig fase, utviklet det seg et bomiljø som fungerte godt, og det gjør det stadig den dag i dag. Mange av dem som flyttet inn på 70-tallet bor der stadig, og barn som har vokst opp der flytter gjerne tilbake. I 2015 avholdt Bergens Tidene en konkurranse for å kåre byens beste nabolag. Av de 300 nominert tok Nordåsgrenda førstepremien.

I perioden da Nordåsgrenda ble bygget var det ikke bare arkitekter og det offentlige ordskiftet som var opptatt av bomiljø. Flere forskningsmiljøer, blant annet innen miljøpsykologien, pekte på arkitekturens påvirkning på mennesker og hva det bygde miljøet betyr for samfunnet. En tidligere beboer beskriver og bekrefter at arkitekturen har levd opp til intensjonene:

Hva er det så med Nordåsgrenda? Er det husene? På ingen måte. De ble i sin tid bygget på enkleste måte og er ikke spesielt vakre. Praktiske og av god størrelse til rekkehus å være, men ikke vakre. Kjærligheten til Nordåsgrenda dreier seg om bomiljøet. Om å kunne la ungene vokse opp i et nabolag der de kan løpe barfot i gresset og på sokkelesten til naboer fra de er bittesmå uten at du bekymrer deg. Om sene kvelder på altanen hos naboer mens barna sover ute i telt. Om felleskap rundt store dager og feiringer. Om et bomiljø der alle tar vare på hverandre (...) Jeg er sikker på at nabolag som Grenda gjør mye med psyken og helsen til folk. I dag, der ensomhet er et økende problem, burde flere tenke fellesskap og samhold når de planlegger og utvikler nye boligfelt. Jeg tror også dette burde ligge sentralt i tanken rundt planlegging av seniorboliger.

Å bygge rekkehus er ikke bare et godt utgangspunkt for å skape godt bomiljø, men også en god miljøløsning ved at det både er mer arealeffektivt og energieffektivt enn eneboliger. Nordåsgrenda ble bygget på begynnelsen av 80-tallet, etter helt andre energistandarder enn vi har i dag. Boligene deler én eller to vegger med naboene, noe som fører til mindre materialbruk og reduserer energibehovet ved at noe av varmetapet overføres til boligen ved siden av. I forhold til eneboliger gir rekkehus bedre arealutnyttelse og dermed lavere økologisk fotavtrykk. Denne typen bolig kommer til å være en viktig del av framtidens boligmarked for de som behøver mer plass.

Omfanget av personbiltrafikk er generelt høy for nabolag som ligger i utkanten av byområder. Men i Nordåsgrenda ligger barnehage, skoler og butikker i gang- og sykkelavstand. I tillegg får beboerne dekket noe av det sosiale behovet lokalt, siden deler av omgangskretsen også bor i grenda. At beboerparkeringen er plassert utenfor boligfeltet, hever terskelen for å benytte bilen til småturer. I fremtiden kan el-biler, delingsøkonomi og et offentlig transportnett som inkluderer automatiserte kjøretøyer, redusere klimagassutslipp knyttet til transport fra denne typen boligfelt.

Selegrend Boligbyggelag var et privat initiativ. Et av boligbyggelagets hovedformål var å sikre rimelige boliger for medlemmene. Prosjektet var støttet av Husbanken. Medlemmene betalte kun en årlig kontingent som gikk til å lønne en liten og operativ prosjektgruppe bestående av én sosiolog og to arkitekter. Prosjektgruppen håndterte driften, holdt medlemsmøter og gikk til anskaffelse av sted å bygge boligene. En ekstern og erfaren byggeleder ble innleid for å styre byggeprosessen og Bergens kommunale tomteselskap kunne stille med rimelig tomt. Like hus med små variasjoner i konstruksjonen holdt byggekostnadene nede.

Det var mulig å få tilbakebetalt noe av innskuddet ved egeninnsats i de innledende byggefasene. En del grøftegraving og bygging av grendehus ble gjennomført på denne måten. I tillegg til å redusere prisen på egen bolig var det en god måte å bli bedre kjent med sine fremtidige naboer. De øvrige byggearbeidene ble utført av profesjonelle håndverkere, siden dette hadde vist seg å være både lønnsomt og effektivt. Grendehuset ble tidlig ferdigstilt og fungerte som anleggsbrakke under oppføring av boligene. I dette prosjektet har hver eneste krone blitt brukt til å sikre et skreddersydd bomiljø for beboerne.