Kan arkitektur styrke folkehelsen?

Målet for utvidelsen av St. Olavs Hospital var at sykehuset skulle være et ledende integrert universitetssykehus, tiltrekke seg høy faglig kompetanse, og utvikle pasientorienterte løsninger. Både organiseringen av sykehusets funksjoner omkring pasientbehandlingen og de nære fysiske omgivelsene omkring pasienten var spesielt viktig.

Det opprinnelige sykehusområdet var preget av en sammensatt bygningsmasse med nedslitte bygg og lite effektiv logistikk. I 1995 gjennomførte Sør-Trøndelag Fylkeskommune en idékonkurranse om hvordan man kunne organisere et nytt regionssykehus i Trondheim. De oppfordret arkitektene til å tenke nytt og utforske ulike måter å bygge et pasientorientert sykehus for fremtiden på.

Vinnerprosjektet transformerte sykehuset fra en sentralisert byggestruktur til flere ulike bygninger bundet sammen i kvartaler. Kvartalsmønsterets oppdeling av sykehusanlegget la til rette for en organisering av sykehuset i spesialiserte kliniske sentre. Ideen var å minimere transportavstanden for pasienter og helsepersonell, slik at pasienten kunne få behandling og diagnostikk ved den enheten de ble innlagt. Å opprette spesialsentre ble også en god løsning for universitetet som ønsket seg en fullintegrert universitetsklinikk for legestudentene.

Ideen om en medisinsk bydel var basert på et ønske om å bringe offentligheten inn i et tradisjonelt lukket sykehus, samt å normalisere en helseinstitusjon som mange hadde negative assosiasjoner til. En bro ble planlagt over Nidelven for å knytte sammen Øya med Byåsen og sentrum. Dette grepet ble en vesentlig del av sykehusets infrastruktur. Kvartalsstrukturen muliggjorde flotte dagslys- og utsiktsforhold, i tillegg til gode orienteringsmuligheter inne og ute.

Arkitektene jobbet mye med logistikken for at sykehuset skulle fungere optimalt for brukerne, men også for å påvirke driftskostnadene positivt. Arkitekturen skulle utnytte den urbane situasjonen for å skape ønsket liv i gatene. Tomten la også til rette for å utnytte naturkvalitetene på området: Nidelven, sykehusparken og den frodige elveskråningen. I tillegg kom den prosjekterte grønne adkomstaksen i Olav Kyrres gate og de grønne lungene inne i kvartalene og på tak/terrasser.

Byggeprosessen ble delt opp i flere delprosjekter og det ble inngått kontrakter med ulike arkitektgrupper. Basert på vinnerutkastet i idekonkurransen, og for å sikre universell utforming og en arkitektonisk helhet, utarbeidet Helse Midt Norge en designveileder som inneholdt ulike råd, fra byplan til interiør. Senter- og kvartalsmodellen gjorde det mulig å dele utbyggingsfasen i ulike trinn. På denne måten kunne det gamle sykehuset være i drift mens det ble byttet ut med nye bygninger. Byggefase 1 bestod av Pasienthotellet, Nevrosenteret, Laboratoriesenteret og Kvinne-barnsenteret og Byggefase 2 av 1902-bygget, Forsyningssenteret, Gastrosenteret, Bevegelsessenteret, Akutten og Hjerte-lungesenteret, og Kunnskapssenteret.

Gjennom hele beslutnings- og prosjekteringsprosessen var det systematisk og omfattende medvirkning fra ansatte (St. Olavs hospital og NTNU) og brukere (representanter fra ulike pasientorganisasjoner). Her fikk byggherre og arkitekter konkret innsikt i avgjørende løsninger, blant annet hva som var viktig å kunne se. For de ansatte dreide det seg om oversikt, effektivitet, innsyn og utsyn og for pasientene dreide det seg om sikkerhet, utsikt fra rommene og behovet for samtalerom. Den formaliserte medvirkningsprosessen har i høy grad påvirket valg av løsninger og arkitektonisk utforming av sykehuset.

Hver enhet har lik etasjeoppbygging, noe som binder sykehuset sammen horisontalt gjennom broer og underjordiske gangveier. Kliniske funksjoner med haste- og nærhetsbehov er samlet i en indre ring, mens støttefunksjoner med mindre nærhetsbehov er plassert ytterst. Publikums- og dagsfunksjoner er lokalisert i første etasje sammen med spisesteder og utleielokaler. Universell utforming og brukersentrert design har vært med som premissgiver, helt fra de overordnende målsetningene til detaljer som i særlig grad skal styrke pasientenes tilfriskning under sykehusoppholdet.

De frodige grøntområdene tjener som bevisst kontrast til de bygde kvartalene. For eksempel står trærne ikke i alléer, men er plantet i grupper og felt for å myke opp bebyggelsesmønsteret. Vann påvirker mennesker positivt og vakre vannspeil og installasjoner preger sykehusområdet. Uterommene bidrar til opplevelsen av dagligliv, og tilgang på liv, lys og lyd, så vel som muligheter for ro og ettertanke. Gode gangforbindelser og belysning er innbydende og gjør det lett for pasientene å orientere seg ute.

St. Olavs er tilrettelagt for å motvirke opplevelsen av sykehuset som en isolert institusjon, blant annet ved å øke de uformelle møtene mellom pasienter, ansatte, pårørende og akademia. Utsmykking og kunst, gjenkjennelige bygningskropper, møbler, bruk av naturmaterialer og gjennomtenkt fargesetting er med på å gjøre sykehuset oversiktlig og normaliserer omgivelsene. Gjennomsyn, naturlig lys og utsikt mot grønne uteanlegg og takhager har stor betydning for pasientenes mentale restitusjon og hvile. Det har vært et vesentlig formprinspipp at alle pasienter skulle se noe grønt eller himmelen fra rommene. Alle sykehussentrene er derfor etablert med indre gårdsrom der minst 20 prosent av arealet består av grøntareal enten på bakkeplan eller som takhage.

St. Olavs Hospital huser både studenter og forskere og er med på å utvikle viktig fagkompetanse. Den direkte tilknytningen til NTNU gjør at det ferdes svært mange mennesker gjennom sykehusområdet hver eneste dag. Kryssende kollektivtransport gjør sykehuset tilgjengelig for alle brukere. De mange parkanleggene er tilrettelagt for sportsaktiviteter og turmuligheter, og brukes flittig av Trondheims innbyggere.

Kunnskapssenteret er Nord Europas første sykehusbygg oppført med passivhusstandard og har et årlig netto energibehov på 128 kWh/m2 som er langt under myndighetskravet. Overvann håndteres lokalt i de nye grøntområdene som er knyttet sammen med den eksisterende sykehusparken og naturområdet som ligger mot Nidelven. Takhagene ble planlagt tidlig i St. Olavprosjektet, lenge før denne byggemåten slo gjennom som følge av miljøriktig prosjektering.

Sykehuset er utført i slitesterke, renholdsvennlige, naturnære og lavemitterende materialer. Glassarealene er dimensjonert for optimal energigevinst gjennom solvarme og varmeavgivelse i kombinasjon med solavskjerming. St. Olavs sentrale plassering styrker i høy grad sykehusets grønne profil. Svært mange ansatte og studenter benytter den meget godt utbygde kollektivtransporten, eller velger å sykle eller gå.

Gjenbruk av eksisterende bygninger gir gevinst både som en del av et bærekraftig sykehus og som en trivselsfaktor i form av variasjon, gjenkjenning og historisk forankring. Forsyningssenteret som er selve navet i driften av sykehuset, er ombygget og opprustet innvendig og utvendig med ny fasade som gir senteret synlig verdighet og verdi. De historiske bygningene 1902-bygget og 1930-bygget er transformert innvendig til lettere funksjoner som ikke stiller samme krav til tekniske, arealkrevende tekniske løsninger. Utvendig er de solide fasadene i rød teglstein tilbakeført eller forsterket.

Å bygge en 225.000 m2 stor arbeidsplass er en enorm logistisk oppgave. Sykehusets mål om effektivitet, logistikk og forsyning skal oppfylles uten unødvendig ventetid. På sykehus er det ofte snakk om små tidsmarginer og arkitektene måtte tenke smart med tanke på innbyrdes plassering av medisinske avdelinger og forflytning av pasienter og sykehuspersonell. Arkitektenes rasjonelle planlegging og smidige utforming har resultert i et sykehusbygg tilrettelagt for spesialisthelsetjenesten, der investeringskostnadene har bidratt til lavere driftskostnader.

En undersøkelse viser at St. Olavs Hospital klarer å utnytte operasjonssalene ved flere avdelinger så effektivt at de reduserer antallet liggedøgn. Dette genererer merverdi for de ansatte ved at de kan frigjøre tid og ressurser som igjen kan brukes på andre pasienter. Undersøkelsen viser også at sykehus med kort liggetid har like god kvalitet på pasientbehandling som sykehus med lengre liggetid.