Kan arkitektur være en støttespiller i sorgprosessen?

Arbeidet med Vestfold krematorium startet i 2000 som følge av nye krav til forbrenning med lave CO2-utslipp samt filteranlegg som renser for kvikksølv og støv. Samtidig var det et sterkt ønske om å etablere et betydningsfullt sted for gravferdsskikker for alle deler av befolkningen. Et tilpasset bygg kunne legge til rette for en sorgprosess som gjenspeilet menneskeverdet, ta vare på miljøet og samtidig gi krematøryrket en verdig arbeidsplass.

I fylket fantes krematorier i Horten, Tønsberg, Sandefjord og Larvik, men en totalrehabilitering av alle disse for å møte nye forurensningskrav ville blitt både kostbart og vanskelig å gjennomføre. Oppdragsgiver hadde en tydelig visjon om å tenke annerledes rundt kremasjon enn hva man hadde gjort tidligere, da de eksisterende krematorier ble bygget.

Vestfold krematorium er både et komplekst krematorieteknisk anlegg og et seremonielt sted for behandling av døde. En rekke ulike prosesser og behov skal ivaretas på forskjellige måter. På vestsiden finnes egen inngang for levering og mottak av kister, på nordsiden inngang for pårørende. Anlegget har kjølte oppbevaringslokaler for lagring av kister før kremasjon, to ovner med tilhørende renseanlegg og driftsfunksjoner, samt rom for lagring av urner frem til utlevering.

I den seremonielle delen av anlegget finnes et lite besøksrom med ca. 15 plasser, resepsjon og kontorarealer for de ansatte og et åpent observasjonsrom der en kan få innsyn til ovnsrommet. En tykk betongvegg lager et skille mellom den krematorietekniske og seremonielle delen, men mellom dem er det tatt i bruk transparente glassvegger for å skape åpenhet rundt kremasjonsprosessen. Bygget er plassert ved en vakker bøkeskog som også skjermer anlegget for støy.

For prosjektgruppa som jobbet med krematoriet var det viktig med en god, tverrfaglig dialog. Oppdragsgiver var lydhør overfor arkitektene og ideen bak arkitekturen. Arkitektene på sin side var opptatt av at materialene skulle understreke de verdiene som oppdragsgiver ønsket for prosjektet. En ydmyk prosesstenkning rundt hva et krematorium skal være, gjorde at samarbeidet fløt godt og at helheten ble vel ivaretatt. Ingen ønsket at bygget skulle fremstå som en teknisk bygning, så det enorme ventilasjonsanlegget ble skjult bak tegl og spilehimling. Det er svært god utlufting i bygget, og heller ikke i ovnsrommet er det synlige vifter.

Solide og robuste materialer som tegl, betong og tre ble valgt for å videreføre tanken om at hele bygget puster. Derfor er pipa en godt synlig del av bygget. Arkitektenes tanke var at åpenhet og tilgjengelighet ville være med på å ufarliggjøre byggets funksjon. Hit skal man kunne komme og skjønne hva som skjer.

Arkitektenes valg om ulike takhøyder, utsyn mot skogen og naturlig lysinslipp fører til at bygget fremstår sakralt og har en ønsket psykologisk effekt på de besøkende. For å understreke betydningen av de ansattes arbeid er krematorieovnene plassert godt synlig i midten av bygget. Krematoriet er det eneste i Europa der pårørende kan gå rundt ovnen i ovnsrommet. Tanken bak dette grepet er at en kremasjon ikke er noe å skjule, her skal ingen ting være hemmelig eller tabu.

Det er lagt ned mye energi på at samspillet mellom den tekniske og den seremonielle delen. De to delene skal gå godt sammen, men samtidig også fungere atskilt. Dette er blant annet løst med ulike veier inn i bygget og en bygningsmessig fleksibilitet som muliggjør samspill mellom administrasjon, ritualer og teknikk. De ulike inngangspartiene er utformet slik at begravelsesbyråer kan avlevere kister selv under en seremoni. Estetikken er med på å underbygge det emosjonelle. Bygget fremstår som et verdig sted å ta avskjed med sine kjære.

Anlegget imøtekommer identitetsbehov for ulike religioner og menneskesyn. I store deler av befolkningen i Norge er det aksept og tradisjon for bruk av kremasjon. Dette gjelder kristne, humanetikere, buddhister, hinduer, sikher, og de som ikke ønsker å låse seg til en religiøs identitet. Arkitektonisk er dette løst ved å utforme et nøytralt seremonirom tilpasset det livssynsåpne samfunnet.

Stedets kvaliteter og byggets skulpturelle form er brukt aktivt for å få til et sakralt rom. Dette er et nøytralt sted som heller drar nytte av naturkvalitetene i området, enn av religiøse symboler. Vindusflatene er plassert med omtanke slik at en kan bli beroliget av naturen, om inntrykkene skulle bli for tunge.

Ideologien rundt kremasjon er sammensatt og har både hygieniske, sanitære og praktiske grunner. Gjennom å etablere et miljøvennlig krematorium legger bygget til rette for en økning av kremasjonsprosenten blant annet ved å redusere arealbehovet for gravlund og kirkegård. I dag stilles det strenge krav til høyde på pipa, ovnstemperatur og kontroll av utslippene slik at krematoriet ikke etterlater et større miljømessig fotavtrykk enn nødvendig.

Med det enorme ventilasjonsanlegget produserer krematoriet mye overskuddsvarme – faktisk nok til å varme opp 25 boliger. Varmen brukes imidlertid til snøsmelteanlegg på gårdsplassen slik at bygget skal være tilgjengelig året rundt. Godt utsyn over naturen som skifter med årstidene, og den naturlige aldringen av bygget følger tanken om å visualisere livets kretsløp.

Som arbeidsplass har planløsningen vært med å åpne opp tabuer rundt det å arbeide ved et krematorium. En førende tanke for prosessen har vært at de avdøde skal behandles med samme respekt som da de levde, noe som gjenspeiles i hvordan de ansatte jobber. Vestfold krematorium er med på å løfte et yrke som oppleves fremmed for mange. Byggets estetiske utforming legger til rette for yrkesstolthet og respekt, der de ansatte er merkbart til stede og ikke gjemt vekk i kjelleren slik praksis var tidligere.

En del av jobben innebærer kunnskapsformidling, noe byggets transparens og de ansattes synlighet bidrar til. Åpenheten er med på å skape nye og gode forestillinger om kremasjon og legge til rette for at flere velger dette som gravferdsskikk. I 2018 ble det foretatt 1.143 kremasjoner ved Vestfold krematorium, og tallet har holdt seg stabilt siden bygget stod ferdig i 2010.